Zinco utslitt, Susanne med gangsperr. Bra helg!

Vi (altså Zinco og meg) med å gå tur med Hilde og hundene hennes på løvstakken. Var en meget fin tur og Zinco stakkers fikk kjørt seg. Er ikke barebare å holde ut en hel fjelltur med 2 tisper. Men han klarte det veldig bra.

Bevis vedlegges: (ser nesten ut som om jeg har kontakt med 2 av 3 hunder her nå) xD

Derretter måtte Zinco lide seg igjennom en togtur til Dale for å tilbringe det neste døgnet der. Det krevde sin mann å holde ut det når det var så mange mennesker som burde sjekkes ut for eventuelle farer og samtidig overholde kommando «dekk, bli».  Men det gikk!

Zinco fikk sove en times tid alene i huset mens jeg var med Malin på Zumba på dale. Tenke seg til. Nå har vi prøvd det og. Jeg hadde mine tvil på hvordan min prestasjon ville bli når det var en såkalt » masterclass». Men siden jeg har danset i alle år var det et nivå tiltenkt nybegynnere å jeg hoppet rett inn i det uten problemer. Det var ikke bare meg som snudde rundt feil vei så det var ikke så nøye, bare man snudde seg og ladet på rett plass. Men det var veldig morsomt å jeg tok i alt jeg hadde for å «vise bygden hvordan det skal danses», lol. Så jeg må innrømme jeg våknet opp med gangsperr fra rumpen til knærene i ulike muskler innenfor området.

Etter trening hentet vi Olli som er hunden (tispe) til Malin, og igjen var det fult stress for Zinco. At han aldri skal få fred! Å atpåtil måtte han ligge innestengt i et bur. Nå skal det sies at han ikke kom med en eneste klage, men når han endelig slapp ut oppførte han seg jo som om han ikke hadde sett meg på et halvt liv. Hehe. Så da vi dro hjem til middag kubbet han helt lykkelig i fanget mitt og endelig kunne han slappe av. Det var veldig godt, for jeg hadde så vondt at jeg orket ikke stort jeg heller.

Nå ligger Zinco fornøyd i (min) seng og spiser på et tyggebein mens jeg *kremt* leser pensum til eksamen. Å mamma har laget steik til middag. Fin søndag ❤

 

 

Akkuratt som Marit Bjørgen

For de av oss som la merke til kjolediskusjonen omhandlende Marit Bjørgen og musklene hennes plassert i en kjole, vil dere kanskje forstå hvor jeg prøver å nærme meg. Med min nygjenvunnende inspirasjon til å trene, og fitnessbloggen sine oppdateringer og artikler med pop-up på facebook har jeg stadig fått inspirasjon til å trene hardere enn hva jeg pleide.

Man skal ut av sin egen «comfort-zone» og med overskrifter som «jenter er pysete»,» må trene mer styrke»,» blir ikke stor av styrke» og påfølgende bilder av utrolige kvinner , med en kropp til å dø for, føler jeg jo at DET DER kan faen meg jeg og klare.

Så man setter i gang å løper til svetten siler, man føler seg som Marit Bjørgen idet hun skøyter i mål og ser ut som en strandet flodhest som kjemper for sitt eget liv. Med en puls som tilsier at man egentlig skulle vært i krigen mens man egentlig labber avgårde i en fart Marit Bjørgen ville sett på som lett oppvarming. Man høres nok mer ut som en kolspasient enn en idrettsutøver.

Så når det endelig er gjort, skal man videre til styrketreningen. Man går i gang, hiver på store vekter og løfter til det gjør så vondt i armen at man helst burde amputert den der og da fordi man vet at morgen dagen vil være så mye mer smertefull enn enn selve amputasjon.

Jeg tror ikke jeg skal nevne hvordan rompen min har det i dag.

Alt dette resulterte i at jeg ikke var i stand til å reise meg fra sengen fordi tanken på å bevege en muskel til så tidlig på morgenen, var verre enn selvmord. Derfor ble det ingen forelesning på meg i dag. En liten forsiktig tissetur med hundene og avslapning til jeg må på skolen til veiledning rundt lunsjtider.

for å demonstrere hva jeg mente…jeg følte meg slik:

men var nok mer her (med unntak av kjønn):

 

Det skal ikke være greit…