Alene og forlatt

I dag har det rett og slett vært en morsom morgen. Det hele startet med bussturen min. Selve bussturen var normal, foregikk på sin vante måte. Jeg sitter i min egen boble med musikken å fniser til radio 1 frokostshow sine uendelige dumme kommentarer, mens resten av bussen sikkert tenker at jeg må ha fått permisjon fra sandviken s. Men det morsomme var når jeg skulle gå ut av bussen. Det er jo kjent at jeg ikke har noen lunte om morgenen. Noen har kort lunte, men jeg har ikke det en gang. Jeg eksploderer jo når noen tar på meg. Men i dag overrasket jeg meg selv med å oppføre meg rimelig pent. En dyttet til meg når jeg skulle gå ut av bussen, jeg kjente sinne rase gjennom meg, knyttneven samlet seg klar til å gyve løs på det misforsteret som turde ta i meg så tidlig på morgenen, men av en eller annen grunn klarte jeg fornuftig nok å tenke at det var sikkert bare en som var anig meg mens vedkommende rettet på en sekk eller noe, jeg var høffelig, ignorerte det og gikk videre. Men det skjedde igjen! Nå får det være nok, jeg gjorde knyttneven klar, snudde meg for å se vedkommende sint i øynene FØR jeg slo, og enda godt jeg gjorde det for det var en i klassen som lenge hadde prøvd å få kontakt med meg på bussen XD jeg jobbet med meg selv, klarte løsne slaget som hadde spent seg i armen og smilte forsiktig og sa hei.

Ellers klarte jeg ganske greit å komme meg til skolen, jeg viste jeg var litt tidlig, for det er jeg alltid. Jepp en forbi mot å komme for seint- thats me. Men jeg satte meg til rette på bilbioteket, å sendte en mld til mine studinner om at jeg var klar til å ta imot de her. Da fikk jeg raskt svar fra begge at de av ulike grunner ikke kunne møte til avtalt tidspunkt, lo litt, å nå sitter jeg her i ensomheten, men føler meg egentlig litt som den kule studenten som sitter alene å jobber med eksamen *kremt* mens alle andre er hjemme å sover eller noe sånn. Haha, jeg er jo ikke det men så lenge ingen er her for å si meg imot kan jeg like så godt være det.

Så nå sitter jeg her, ensom og forlatt, med ingenting annet å gjøre enn å skrive litt på oppgaven min. Det eneste som holder meg gående er at jeg kan se ut vinduet og se huset mitt (ja sist jeg så ut kunne jeg det, nå har tåken tatt det fra meg også….). Men det er en uke til påskeferien og DET gleder jeg meg til 😀

Reklamer

Det er mye som er irriterende

Enkelte morgener er bare ikke ment for meg, jeg er veldig klar over det og noen ganger frister det å lage en liten håndbok som man kan anbefale å lese før man velger å stå opp sammen med meg. Kanskje det er nettopp det jeg burde gjøre.

Jeg velger å påstå at jeg er et relativt enkelt menneske og forstå seg på når man bare tenker seg om. Om morgenen fungerer jeg litt som en Autist egentlig. Jeg er et vanedyr. Det fungerer også veldig fint for jeg har ikke støtt på et problem med å være slik med mindre noen gjør det de kan for å bryte av mine vaner, kutte inn i mønsteret mitt, avbryte min daværende aktivitet, ja du skjønner poenget, gjør du ikke? Gjør du ikke det her er poenget: ikke stå opp med meg.

Det fører til overstimuli som igjen fører til agresjon og med forbehold om mulig utagering om det er alvorlige skader du lager ved å gjøre det du gjorde for å bryte min rutine. (Nå skal det sies at det finnes Autister som er mye flinkere enn hva jeg er til å kontrollere seg).

Når det gjelder å bryte rutiner finnes det noen utløsningsfaktorer som jeg anbefaler de fleste og holde seg unna om morgenen:

1. Når jeg står på kjøkkenbenken med skjærebrettet forran meg og lager meg frokost, ikke still deg ved siden av meg og begynn å lag mat på samme skjærebrett, det er ikke plass til det, og jeg har ikke gitt antydning til ønske om nærkontakt, jeg anbefaler deg å vente til jeg er ferdig eller finne et annet sted å stå. Hvis du velger å fortsette på denne aktiviteten….Vel…Jeg står med en brødkniv i hånden, det kan bli stygt.

2. Nei, vi skal ikke pusse tenner sammen å se på hverandre i speilet og lage morsomme grimaser med tannkrem i trynet. Det kan vi gjøre om kvelden, når jeg er i bedre humør.

3. Håpløse diskusjoner om ting som er helt irrelevant om hvilke kaffefilter vi skal kjøpe seinere eller noe annet dumt noe vil jeg anbefale å vente noen timer med. For det første drikker jeg ikke kaffe, og for det andre så ender slike diskusjoner ofte med: Du er teit! Anbefalning: ta hintet med en gang og slutt.  og velger du dra den enda lengre kan du risikere at du på en eller annen måte får vondt før eller siden.

4. Jeg drikker ikke kaffe, og jeg kommer ikke til og begynne med det, ikke prøv å belær meg om hvor mye lettere livet blir med kaffe, i don’t realy give a shit. Livet mitt er fint uten at jeg må drikke svart gørr som smaker drit, det gjør det bare ikke for meg. Livet ditt hadde muligens blitt lettere, men det er ikke argument nok for at jeg heller det i meg. Følg heller retningslinjene i denne boken og livet ditt kommer til å være helt fint om morgenen.

Jeg burde kanskje kommentere at mine foreldre har nå klart å leve med meg i mange mange år og de har fulgt disse retningslinjene, og det har gått veldig fint, det har aldri vært et problem, så lenge man tar noen forhåndsregler på hvordan man skal oppføre seg rundt meg om morgenen.

Det er nok flere ting som burde stå i denne boken men akkuratt nå skal jeg gjøre noe så fornuftig som å skrive på eksamen min. Mhm, jeg skal det. JEG LOVER!!!!

Have a nice day 🙂

word.

Husmor og den gode hjelper

Ofte har jeg lurt på hva jeg skulle gjort uten hunden min. Han er jo med meg på alt han. Vi to er snart ferdig utdanna vernepleiere for å nevne en ting. Han er jo med å hjelper meg på de fleste eksamener, hadde ikke han vært der hadde vel folk trodd jeg var gal, så mye som jeg snakker med han/meg selv.

Ellers idag har jeg og zinco gjort husarbeid. Vi har veldig gode ordninger. Når jeg er i vaskekjelleren og vasker klær, så står zinco i hagen å passer på at naboene oppfører seg ordentlig. Så når jeg støvsuger, så ligger han å ser på meg med store fasinerte øyne, og logrer oppmuntrende til meg når jeg trenger det.  Når jeg rydder på tepper så hjelper han med å rense sauseskinnet sitt ved å nappe ut eventuelle floker å uregemessigheter som måtte befinne seg i saueskinnet slik at jeg kan få kastet det (kanskje ikke helt sauerein…). Altså, gode ordninger.

Nå ligger han spent å ser på meg, fordi han vet at klærene som jeg skal gi til fretex og all mentallembalasjen må snart kastes, og da må vi gå ut og litt borti streeten her, det er nok det han gleder seg mest til.

skal vi ikke gå nå snart mamma?

ikke kast mat ute i det fri

som stolt hundeeier tillater jeg meg selv til å irritere meg over enkelte fenomen her i verden som påvirker meg og min hund. Dagens irritasjon er som skrevet i overskriften. Folk som kaster all verdens merkelig mat ute i det fri.

De syntes sikkert de er kjempesnill, og tenker kanksje tilogmed at det er et stakkers dyr der ute som får bruk for maten og kan kose seg litt ekstra.

Men problemet er nemlig, at veldig ofte er tilfellet at det stakkers dyret, er min hund, og min hun har ikke en veldig sterk og tolerant mage. Dette resulterer i at hunden min sin mage lager lyder som hører hjemme på en byggeplass og ikke i den lille kroppen hans. Derretter etterfulgt av en god halvtime på gressplenen hvor han spiser det han får tak i av gress, derretter en lengre tur for at han skal klare å få ut igjen den maten du var så snill å legge igjen i busken på vei hjem.

Jeg har ofte reflektert over hvordan man kan poengtere for et menneske akkuratt hvor jævlig irritert jeg er når dette skjer. Jeg kom frem til et passende senario.

Jeg vil starte denne scenen ved å si at det har gått en person forbi meg, med en kebab å hånden, personen var mett og kastet maten, jeg i lykkerus over at sangen min på ipoden har nådd refrenget, er særdeles uoppmerksom og hunden min sluker kebabsen.

Videre har jeg tenkt som følger, jeg følger etter deg hjem. Jeg går inn i den lille hagen som er utenfor inngangspartie, lar zinco spise opp gresset på plenen og lar han stå utenfor døren din for å gjøre seg av med den herlige maten du fant det passende og hive i busken forran min hund. Derretter skriver jeg en lapp til personen: det var litt vanskelig og levere kebaben du mistet tilbake til deg, desverre spiste min hund den, han likte den ikke og ble dårlig, her er restene.

Dette har jeg tenkt å gjøre neste gang jeg tar noen i å kaste mat på gaten.

Stakkers hunden min. La han slippe, Kast maten i bosspann(søppla) eller spis den opp.